Det var oss og Leonardo DiCaprio…..

Det var oss og Leonardo DiCaprio

… og hva har to trøndere til felles med DiCaprio, tenker du? Les videre så kommer svaret etterhvert.

I januar 2014 begynte vi å se på mulighetene for å ta en tur til Tanzania for å bestige Kilimanjaro. Vår reisekonsulent gjennom flere år, Kathrine, hos Travelnet Reisevarehuset, satte i gang for å gi oss alt av fakta i forbindelse med reisemålet. Fristelsen ble for stor, og i april var turen booket.

Hva trenger man på en slik tur? Det viste seg at det var en del som skulle på plass. Ikke det at vi ikke hadde vært og gått i den norske fjellheimen tidligere og ikke hadde tur-tøy, men utfordringen ble plutselig at man skulle pakke diverse reiserekvisita, medisiner, sko, sovepose, liggeunderlag samt bekledning som skal duge til værforhold fra +20 til -20, sol, regn og snø, og ALT skal ha plass i en duffelbag på maks 90 liter. IMG_0460I tillegg skal du ha en dagstursekk som rommer dagens vannrasjon, regnklær, ekstra skifte, kamera og lunch. Også var det disse vaksinene da, phew. En liten tur til doktormannen må man også for å få malariamedisin og høydesyketabletter.

Så endelig, etter et halvt år med forberedelser er vi kommet fram til avreise. Vi reiser fra Trondheim til Kilimanjaro via Amsterdam, nesten 11 timer på fly før vi lander, men hva gjør vel det i dagens teknologiske verden med underholdning ombord på flyet og medbragt nettbrett og annet lesestoff. Visum ordner vi med ved ankomst i Tanzania, dette er nødvendig for alle nordiske statsborgere, men man kan også søke om dette før man reiser.

Oj, vi skal forsøke å bestige Kilimanjaro. 5.895 meter, det er høyt! Ikke vet vi helt hva som venter oss, og vi vet at det ikke er en selvfølge å nå toppen. Hva om ingen av oss klarer det, eller bare en? Det siste vil nok være det som svir mest, men den som intet våger, intet vinner. Vi har valgt å gå Machame ruten, det er den ruten de sier hvor sjansen er størst for å nå toppen. Turen er litt lengre og gir bedre grunnlag med tanke på å akklimatisere seg.

Lørdag kveld 11. juli ankommer vi Moshi, i Tanzania. Det er bare å få i seg litt kvelds og finne sengen. Vi skal tidlig opp i morgen for briefing om veien videre og starte på første etappe.

Søndag 12. juli. Dette er ikke noe hvilehjem, opp klokka 06:00 for frokost, deretter skal vi møte guidene våre. Vi blir presentert for Nestorey og Colin, to unge gutter på henholdsvis 25 og 24 år. Vi får en gjennomgang av hvordan de neste dagene vil arte seg. En ting blir prentet inn i hodet vårt fra første stund; «Pole, pole», som betyr «sakte, sakte». Vi må gå rolig, kroppene våre må venne seg til høyden vi skal opp i.
Klokka 10:00 sitter vi i bilen på vei til Machame Gate. Det er her, på 1.800 m eventyret vårt starter.

Dagens etappe går opp til 3.000 m. Vi går gjennom et frodig landskap, regnskogen byr på en fantastisk fauna. Stadig blir vi påmint om å drikke vann, det er viktig for at kroppene skal akklimatisere seg best mulig. Etter 7 timer ankommer vi Machame Hut. Teltet vårt står klart og vi får beskjed om at middag blir servert 18:30. Nå er det bare å finne fram liggeunderlag og sovepose, få lagt seg ned og slappe av litt.

Det står ikke på noe her oppe i fjellheimen, vi får servert 3 retters middag! Det har vært en lang dag fylt med inntrykk, ikke noe problem å falle til ro etter en slik dag, og søvnen kommer snikende ganske fort.

Mandag 13. juli. Kl. 06:30 Rise and shine, folks! Frokosten består av grøt, toast og omelett. Det er imponerende kvalitet på maten vi får servert.IMG_1807_53383I dag skal vi gå opp til Shira platået på 3.800 m. Vi beveger oss bort fra regnskogen, og naturen blir mer gold og tørr. Deler av dagens etappe er store motbakker som tar mye krefter, vi begynner nå å kjenne at luften er tynnere. Det pustes og peses opp bakkene, og vi ser flere som sliter. Erlend får hodepine og er glad når vi kommer til Shira campen, hodepinen er ikke verre enn at et par Ibux og en liten hvil gjør det bra igjen.

Tirsdag 14. juli. Dette blir den tøffeste dagen så langt, vi skal ha en akklimatiserings etappe. Først opp til 4.500 m, for deretter å gå ned til 3.900 m. Fikser vi denne høyden så er sjansen stor for at morgendagen blir lettere. Landskapet er tørt og underlaget er sand og steinur, åtseleterne flyr over hodene våre.IMG_1889_53547Det føles som blodslit og man lurer på hva man har begitt seg ut på. Flere ganger i løpet av dagen må man jobbe med seg selv på det mentale plan, tenk positivt, dette fikser du! Lufta her oppe er tynn, du kjenner at kroppen sliter og du må bruke mer krefter enn vanlig.
Ved dagens toppunkt, Lava Tower, avvikles lunsjen, så setter vi i gang med nedstigning.

IMG_2002_53771
Lava Tover

Da slår hodepinen inn til Camilla. For hvert steg dundrer det i hodet og på ett punkt lurer hun på om hun vil klare å komme ned til campen. Guidene jager på oss for å få oss ned fortest mulig. Toleransegrensen er nådd for lenge siden og Camilla er mutt og lei, men, det er ikke noe alternativ å snu! Etter 8 lange timer er vi endelig ned på Baranco Hut. En liten hvil gjør at kroppen er i gjenge igjen. Vi krysser fingre for at morgendagen blir bedre.

Onsdag 15. juli. Det er nå det blir avgjort, vil vi nå toppen? Første etappe går opp til 4.600 m og Barafu Camp. Vegetasjonen her er fantastisk og endrer seg hele veien. Formen i dag kjennes super, kroppen og hodet henger med, etappen går unna, yeah!!

Etter 9 timer kommer vi til base-camp. Nå er det noe timers søvn før vi skal starte siste etappe mot toppen ved midnatt. Det blir ikke mye søvn, vi er begge spente på hva de neste timene vil bringe. Det føles som galskap at man skal gå i fjellet midt på natten!

Klokka er 24:00, det er bekmørkt og det er kaldt. Tre lag med klær, føler oss som Michelin mannen, godt vi ikke skal delta i 100 m sprint for å si det slik. Når man skuer utover ser man bare masse små lys som er fra hodelyktene til alle som skal ta fatt på siste etappe. Pole, pole, ett skritt av gangen. Det er nærmere -20 C, man hiver etter pusten, lufta er kald og det stikker i lungene. Det er rart med det, selv om man er i følge med andre så gjør det påtrengende mørket noe med en, og man føler seg veldig alene. Det er dørgende stille, de andre strever nok også med sitt. Vi har ikke anelse om hvor lenge eller hvor langt vi har gått. Underlaget suger kreftene dine, det er bare sand og småstein. For hvert skritt du tar, sklir du litt tilbake. Så hører vi den ene guiden; «Nå er det ikke langt igjen, vi er straks på Stella Point, det første toppunktet».
Jaaaaaa, der er skiltet! CIMG4540Vi er slitne og vet nesten ikke opp ned på oss selv. Camilla står der og hulker og griner; «Jeg klarer ikke å si noe»! «Ikke jeg heller», kommer det hikstende fra andre enden. Psyken har fått kjørt seg litt de siste timene.
Nå i etterkant ler vi godt av episoden. Før vi tok fatt på reisen satt vi hjemme og så på en dokumentar hvor, Cecilie Skog, hadde med seg en gjeng venninner til Kilimanjaro. Når de nådde Stella Point så stod de fleste der å grein de også, og vi satt der hjemme og sa; «Ha-ha-ha, hva er dette? Makan til grinekor, dette er da vel ikke noe å grine for.» Den måtte vi bite i oss, gitt! Så var det BARE 150 høydemeter igjen. Høres lite ut tenker du, men du aner ikke hvor laaaaaaangt 150 høydemeter kan føles, Camilla uttrykte klart og tydelig; «Den veien tar aldri slutt, jeg vil hjem!» (Som om det hjalp noe, fort glemt at det er like langt ned som opp).

Men så var vi der. Klokken 06:40 står vi på Uhuru Peak, på Afrikas tak, 5.895 meter over havet og solen er på vei opp.

IMG_2055_53877
Nestorey, Erlend, Camilla og Colin, happy faces på Uhuru Peak.

Og det er her koblingen til Leonardo DiCaprio kommer, ikke at vi har noe til felles med han. Og ikke var vi sammen med, DiCaprio, på Uhuru Peak heller. Men, jeg tenker at vi følte nok noe av det samme som DiCaprio når han spilte Jack Dawson i filmen Titanic, og han står i front på baugen av Titanic og roper «I’M THE KING OF THE WORLD, WHOWHOOOOO!». Akkurat da føltes det slik, vi hadde nådd målet begge to, og følte oss som konge og dronning i verden for noen minutter.

Ikke visste vi hva vi gikk til og ikke skjønte vi hva fjellet kom til å kreve av oss i form av krefter fysisk og ikke minst psykisk. Dette har vært like mye en mental reise. Lange dager ute i naturen gir tid og rom for refleksjoner. Og ikke minst settes livet i perspektiv når vi i 40 årene (som etter norsk standard er bare midt i livet), får høre fra guiden vår på 24 år at han håper han kommer til å leve så lenge som oss.

CIMG4555
Hakuna matata, no worries! Feiring med sang og dans i basecamp etter vel gjennomført tur.

Seize the day, live your life, never regret!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s